Søndagens prekentekst er fra Markusevangeliet, kapittel 9, vers 17-29 – «Jesus helbreder en gutt med en ond ånd»
Hjelp! Jeg aner ikke hva jeg skal skrive! Som student på avsluttende praktikum, og ikke veldig erfaren i å skrive preken, fikk jeg altså denne teksten! Dette skal altså være mine betraktninger over teksten om Jesus som helbreder en gutt med en ond ånd. Jeg har lært på skolen at prester må tørre å tale om de vanskelige tingene i teksten og av og til må man regne med å virkelig kjempe med den. Jeg kjemper og kjemper, men denne gangen «ser jeg ikke skogen for bare demoner».
Dette med onde ånder utfordrer meg så: tror jeg virkelig på dette? Alt snakket om den onde ånden eller demonen, Jesus som driver den ut av den unge gutten. Det første som slår en når man leser dette er at kanskje denne gutten lider av epilepsi, og betyr det at de med sykdom er besatt?
Jeg kunne selvfølgelig skrevet om tro og tvil, forvirring, sykdom, sorg, glede, og at vi må ruste oss slik at vi tåler livet og så videre. Det er flere viktige teologiske temaer i teksten og jeg kunne fokusert kun på dem, men jeg kommer liksom ikke forbi den onde ånden. Dette er ikke det første stedet vi hører om at Jesus driver ut demoner. I Markus 6,7-13 kan vi lese om at Jesus gir disiplene makt over onde ånder før han sender dem ut for å forkynne. Vi hører om at de driver ut mange av dem og helbreder syke. I søndagens tekst mislykkes de. De følte seg sikkert skamfulle og kanskje glemte de å be Gud om hjelp. Kanskje var de blitt litt høye på sin «drive ut onde ånder» suksess fra tidligere, og glemte hva den innebar.
Var gutten besatt, og tror jeg på demoner? Nei, jeg tror ikke på besettelse som vi ser i skrekkfilmer og personifiserte demoner med horn i pannen. Men jeg tror på at det finnes ondskap i verden, og jeg tenker at jeg som prest må kunne tørre å si noe substansielt om tekster som omhandler demoner og det onde. Jeg tror at det pågår en kontinuerlig kamp mellom det gode og det onde, men at Gud er sterkest og at han er der med oss.
Da jeg var ungdom var en av favorittbøkene mine «Djevelen dypper pennen» av C.S Lewis, og jeg tror jeg avslutter med ham. I forordet skriver han: «Når det gjelder djevlene, kan menneskeslekten gjøre to feil som er like store, selv om de er diametralt motsatte. Den ene er at man ikke tror på deres eksistens. Den andre er at man tror på dem og nærer en overdreven og usunn interesse for dem».
Jeg beklager på det sterkeste at denne betraktingen handler litt lite om teologiske perspektiv på teksten, og mer om min utilstrekkelighet i møte med den.
Therese Wivilson-Schei